For å sette det i perspektiv: Tiåringen din er i en avgjørende alder for å bygge identitet.
Dette er året de begynner å tenke:
“Jeg er god til dette.”
“Jeg er dårlig til det.”
“Jeg er fotballspiller.”
“Jeg er ikke fotballspiller.”
Og når de tankene fester seg... blir de barnets virkelighet.
Hvis barnet ditt mister troen på seg selv nå, i denne alderen, kan den tvilen følge dem i mange år – ikke bare på banen, men på skolen, i vennskap og i alt de gjør.
Resten av barndommen kan bli preget av at de holder igjen, spiller det trygt og aldri helt tror de kan bli noe stort.
Akkurat som et frø plantet i steinete jord – det får liksom aldri ordentlig fotfeste.
Først ser du de små tegnene: De sier de er trøtte før trening, svarer kort når du spør om kampen, eller “glemmer” fotballskoene.
Men før du vet ordet av det, har tvilen tatt over.
Og til slutt er de overbevist:
“Jeg er bare ikke god nok til fotball. Jeg burde slutte.”
Og her er det hjerteskjærende:
Det spiller ingen rolle hvor gode de faktisk er.
Hvis de ikke tror på det selv – vil de aldri spille som om de er det.